FRA DRøMMEJOBB TIL KONSTANT SMERTE: – LITE VISSTE JEG HVA JEG HADDE I VENTE

(Tønsbergs Blad): – Hvis jeg hadde mistet et bein, eller fått en annen utvendig skade, ville det vært en enkel sak. Men skaden min er mer sjelden, forteller May Brit Brudvik.

Den 40 år gamle kvinnen fra Re trekker pusten dypt.

– Hver gang jeg puster, er det som å bli stukket med tusen små kniver i brystet.

Snudd på hodet

Vi møter henne hjemme i huset, i stua – rommet hun har tilbrakt mesteparten av sin tid de siste seks årene.

– Før var det veldig blått her, fordi mannen min foretrekker den fargen. Men da jeg ble syk, skiftet jeg alt av gardiner og pynteputer – jeg trengte mer farger. Han fikk beholde en blå pipe da, smiler hun.

Nå er både gardiner og pynteputer rosa, og May Brit har dekorert med fargerike lys og ting som gjør henne glad.

Les også:

Les også: Bjørn (82) følte seg truet og lot seg lure – 1,8 millioner kroner er borte: – Jeg skulle sagt nei

Spoler vi tilbake seks år, var livet til May Brit veldig annerledes enn i dag.

– Jeg har bestandig jobbet over hundre prosent. Jeg var tjenestepliktig i Sivilforsvaret, jobbet fullt med å kjøre tankbil og var tilkallingsvikar som bilberger. Aktiv som Røde Kors-frivillig, var jeg på toppen av dette. Det er som om livet ble snudd på hodet på ett sekund. Nå kommer jeg meg ikke gjennom en dag uten en hvilepause eller to, og må ofte avlyse ting.

Fikk drømmejobben

Fra hun var liten, drømte May Brit om å bli bilberger – akkurat som faren Jarle.

Hun er nemlig datter av Jarle Brudvik, som

Les også: Jarles siste tur med bergingsbilen

ute på Vestfold-veiene, og hjalp folk både dag og natt.

– Jeg elsket å jobbe som bilberger, og gjorde det i sju år til sammen. Fra 2012 til 2018 og igjen en periode i 2022.

Det er i tiden imellom, som skulle vise seg å forandre hele livet til May Brit.

I 2018 hadde hun et ønske om å vite mer om hvordan det er på andre siden av rattet – altså som sjåfør av de store lastebilene hun ofte hjalp langs veiene. Hun søkte derfor jobb som tankbilsjåfør for det tyske selskapet Hoyer Norway.

– Jeg trodde aldri jeg skulle få jobben, men så gjorde jeg jo det – og jeg stortrivdes.

– Folk må ha lurt

Omtrent to måneder inn i den nye jobben, ble May Brit utsatt for en ulykke på jobben.

– Der og da opplevde jeg det ikke som dramatisk. Jeg ble mest flau og litt stressa over at jeg sto midt på ferjekaia i Sandefjord en mandagsmorgen i fellesferien, i bare undertøy. Alle som kjørte forbi må ha lurt veldig på hvorfor jeg kledde av meg og fartet rundt som en hodeløs kylling.

May Brit kan ennå le mens hun forklarer hendelsen. Så blir hun alvorlig.

– Lite visste jeg hva jeg hadde i vente.

Grunnen til at hun kastet klærne, var fordi hun hadde fått sprutet marine diesel over brystet under dagens levering.

– Det jeg var redd for, var at dieselen skulle etse huden. Men jeg googlet meg fram til at det ikke var etsende.

At hun hadde trukket pusten og fått diesel i munnen, tenkte hun ikke stort over. Hun skylte ut munnen med kaffe, og kastet de sølete klærne på gulvet på passasjersiden. Så kjørte hun til mannens jobb, som var langs kjøreruten hennes for dagen, der hun fikk dusjet og skiftet.

– Nå dør jeg

Underveis skal hun ha fått tak i både kollegaer og gruppeleder, og fortalt om hendelsen. Hun forteller at ingen skal ha nevnt at hun skulle eller burde oppsøke lege.

Mot slutten av arbeidsdagen, kjente May Brit seg tung i brystet, som om hun brygget på en lungebetennelse.

– Det er jo typisk med fire barn, fire dager før ferien, at man blir syk med et eller annet. Da jeg våknet neste dag røsket det godt i brystet og jeg hadde vondt i hodet, men dro på jobb. Jeg skulle holde ut til ferien.

Les også:

Les også: Smadret Porsche og flyktet i Tesla: – Vi var unge gutter

Det samme gjorde hun dagen etter. Nå var smertene i brystet så sterke at hun nesten ikke orket å prate med kollegaer. Da hun kom hjem den kvelden, ville hun bare legge seg.

– Jeg husker at jeg tenkte «hvis jeg legger meg ned nå, dør jeg». Så jeg ringte legevakten og fortalte hva som hadde skjedd mandag, og hvordan jeg følte meg.

På legevakten forstod de ikke hva som feilte May Brit. Det var først da en sykepleier så at May Brit var blå rundt neglene og på leppene, at det ble tatt flere prøver.

– De tok noen kontrolltester, og metningen min var på 85. For kontekst, man får oksygenbehandling når den er under 90. De ba meg kjøre til akuttmottaket, og jeg så for meg at jeg skulle bli sittende der i timevis.

Men på akuttmottaket var det rett inn.

– Jeg husker ikke hvor mange leger som møtte meg der, men jeg var aldri alene. Mannen min kom også og møtte meg der.

Lungene stoppet

Undersøkelser avslørte at May Brit fremdeles, etter fire dager, hadde et synlig belegg med diesel i munnen. Røntgen viste at det også hadde kommet marine diesel ned i lungene og det ga fortetninger. På grunn av den lave metningen og smertene May Brit beskrev, ønsket de å holde henne på medisinsk overvåking den natten.

Kort tid etter det ble trillet en seng til mannen til May Brit inn på rommet, stoppet hun å puste.

– Jeg husker det, for jeg mistet aldri bevisstheten. Det var som om lungene bare stoppet opp. De la meg i pustemaskin med maske, og jeg måtte faste, tilfelle jeg måtte settes på respirator.

Les også:

Les også: Dureks søster med åpent brev til kong Harald

Det ble flere pustestopp, og mannen skal ha fått beskjed om at hun kanskje ikke ville overleve helgen. De neste fire døgnene hang livet til May Brit i en tynn tråd.

Konstant smerte

Diagnosen hun ble gitt under sykehusoppholdet, var er en kjemisk lungebetennelse. Altså en betennelsestilstand i luftveiene som verken skyldes bakterier eller virus. Den vanligste årsaken er inhalasjon av en irriterende gass eller at et petroleumsprodukt kommer over i luftveiene.

Dette har videre ført til en betennelse i lungehinnen, som heter tørr pleuritt - en diagnose som først ble satt i 2023. Det er denne betennelsen som forårsaker de sterke smertene May Brit beskriver, og opplever daglig.

I dag er 40-åringen 90 prosent ufør, men venter på svar på søknad om å bli det fullt. På bildene hun fikk tatt av lungene i fjor, var det fremdeles spor av fortetninger i lungene. Og selv om smerteplaster døyver de verste toppene, har May Brit konstant vondt i brystet.

– Jeg ønsket aldri å starte en Nav-mølle, og har jobbet hardt for å komme tilbake i jobb. Jeg gikk turer hver dag og prøvde å trene meg opp, men kunne ligge og gråte i skogen fordi jeg hadde så vondt. Jeg har prøvd flere arbeidsutplasseringer og har fremdeles et håp om at det kan bli bedre med tiden, men det ser ikke veldig sannsynlig ut.

En stor kamp

Til tross for helomvendingen hun har fått på livet, er May Brit positiv. Hun forteller at hun har jobbet mye med å omstille hodet de siste seks årene, og har funnet fred med situasjonen.

– Nå handler det om å gjøre det beste ut av det livet jeg har. Det jeg syns er viktig å rette oppmerksomhet på, i denne saken, er kampen man plutselig står ovenfor når noe som dette skjer.

Ettersom ulykken var arbeidsrelatert, tenkte May Brit at forsikringene på jobben ville dekket skadene hun pådro seg.

– I journalen min står det svart på hvitt at dette er knyttet til hendelsen den mandagen i 2018, men seks år senere krangler fremdeles forsikringsselskapene til arbeidsplassen om hvem som egentlig har ansvar for det som skjedde.

I tillegg har hun nylig måtte starte en kamp om å bli trodd hos Nav, for å få gjennomslag på menerstatning – personlig erstatning for en konkret fysisk eller psykisk varig skade eller sykdom, som skyldes en arbeidsulykke eller yrkesskade.

– Jeg har aldri skjønt at folk sier man må være frisk for å være syk, men det stemmer jo. Det krever enormt mye tid og krefter å vise at man er syk.

Dette hadde hun aldri trodd, da hun var frisk og i arbeid.

– Det var som om sikkerhetsnettet jeg trodde jeg hadde, bare raknet da jeg først falt. Men jeg gir ikke opp.

Tønsbergs Blad har vært i kontakt med May Brits tidligere arbeidsgiver, som forteller at ledelsen som var involvert da ulykken skjedde, ikke lenger er ansatt i selskapet og derfor ikke kan kommentere artikkelens innhold.